TIDEN KLIPPES 3/2012 - av Sigve Lauvaas

tirsdag 12. mars 2013

TIDEN KLIPPES av Sigve Lauvaas * Side 41-47 (Bok 3-2012)

Side 41

KOM

Kom, bordet er dekket,

Stuen er pyntet,

Sangen er innøvd,

Og tiden er kommet.

Jeg åpner døren og roper,

Men ingen hører.

Jeg spiller på harpe,

Men ingen klapper.

Jeg venter i bakken,

Men ingen kommer.

Jeg har pust sølvtøyet,

Og gullet lyser.

Alt er gjort i stand til festen,

Men ingen ville komme.

Da gikk jeg ut på veiene

Og innbød de halte og lamme,

De svaksynte og blinde:

Kom, for alt er ferdig,

Og lysene er tent.

Hver gjest som kommer,

Kan spise av livets brød

Og drikke av livets vann,

Og kan hvile i hagen

Som bugner av frukt og bær

Og blomster.

Her er ingen høy eller lav.

Alle sitter ved samme bord,

Og maten er fullkommen

Som visdommen fra Salomo.

LUKK OPP

Når den ene banker på

Er lyset som en sky over huset,

Og epletrærne har moden frukt.

Jeg lukker opp

Og omfavner den ene som kommer

Med kyss og palmegreiner.

HVA SKAL VI GJØRE?

Overalt innhenter tiden oss.

Tiden har oss i sin hule hånd,

Som havet og jorden,

Skyer og vind.

En fyrstikk tenner bålet,

Og røtter blir dradd or jorden.

Regnet fyller bekker og elver,

Men havet er det samme.

Hva skal vi gjøre med dagene

Som stadig blir kortere,

Og teknikken, elektronikken, og lyset

Som overgår mennesket?

Vi må bli her og håpe,

Lære å klare oss med mindre,

Bruke lupe for å se, og vandre

Som nomader mot grønne sletter.

Vi må hviske fra Skriften

Visdom fra ordet

Som hjelper oss i livet

Som et håndtrykk fra en nær venn.

VENNER

Mer verdt enn huset

Er gode venner.

De kommer som en pust

Når du trenger trøst,

Og hjelper med glede.

Venner er våre forlengede hender

Som løfter livet,

Og gir oss nye erfaringer i speilet.

Venner snakker med håndtrykk

Og skaper lys på veien,

Og håp i rette tid.

Overalt blir vi innhentet av venner

Fra en fjern fortid

Som ikke lenger kjenner oss.

Å miste kontakten er en tragedie

For den som går seg vill.

Venner er et budskap om fred.

FORTELLINGEN

Den store fortellingen

Klippes og klippes,

Og bøker åpnes

Med kapittel og vers.

Ord blir til budskap

Som gjenfortelles

Og lever i språket

Som gull og diamant.

Fortellingen taler

Og synger bak dører.

I rommet er ånden

Som flyr inn og ut.

I mitt hjem er ordene

Som brød på bordet,

Til glede og visdom

For den som får smake.

HAMSTRE

Jeg hamstrer ikke,

Og er ingen rikmann

Med korn i lommen

Og gull på badet.

Jeg spiser smuler

Og takker Gud for maten,

Og plukker roser

Fra tornekronen.

Jeg hamstrer ikke

De ord jeg bruker.

De kommer til meg

Som tid og brød,

Og skaper spenning

Og høye tanker

Om tro og håp,

Og om kjærlighet.

VINGER

Fryktløst svever jeg.

Mine vinger svever

Som en gammel på tur

I meterhøy snø.

Velsignet er mine vinger

Over hav og land.

Og hver morgen

Må jeg vaske mine føtter,

Så jeg kan fly

Og kjenne det evige mysteriet

Som en kraft

Som løfter meg

Over jorden.

Jeg svever som et frø

Over huset ditt, og hagen din,

Og leter etter en landingsplass,

Der mirakelet skal skje,

Og livets vilje blomstre

Som et barn,

I skjønnhet og kjærlighet.

TØRSTE

Vi tørster etter ord,

Og vi vil vite hvor grensen går,

Så landskapet kan bli utforsket

Og skatten oppdaget.

Vi tørster etter stjerner, og himmelen,

Og barndommen vi har mistet.

Vi teller sandkorn, og føder barn.

Vi kysser og lider,

Elsker og vandrere videre.

Vi tørster på veien, og roper høyt,

Selv om de fleste bare hvisker

Navnet som en kilde i ørkenhavet

Til det levende vannet

Vi aldri får nok av.

HUNDRE ÅR

Etter hundre år

Brennes alle broer,

Og munnen stivner.

Talen blir lyder i havet

Som gjemmer seg

Under nattens barneøyne.

Etter hundre år

Er portrettet ferdig,

Og de grå øyenvippene

Er halvmåner og smil,

Langt fra tordentale,

Og en hellig, alminnelig fødsel.

Etter hundre år med vinduer,

Og stillehavet som bakteppe,

Kommer skyer,

Og øynene blir lukket

Med segl

Så vi ikke kan se bakover,

Bare i en retning,

Som en pilegrim på vandring

Mot det evige målet.

SANG

Du har ikke sangene mine

I ditt hjerte,

Men øynene dine er åpne,

Og jeg vil gi deg alt

Fra begynnelsen.

En strofe for orgel,

En for gitar og fiolin.

Sangen skal vekke byen

Og åpne porten til konserthuset

Med de mange strenger

Som flyr som blomsterfrø

Etter faste taktslag.

Jeg beundrer stemmen din,

Og er takknemmelig over ordene

Som er så tydelige

Midt i ståket fra motorveien

Og elskende i parken som aldri får nok.

ØSTEN

Fra Østen stiger solen opp,

Tankefull og beundringsverdig,

Gyllengul som korn og mais,

Ferdig for mølleren

Som beundrer verket

Når kvelden kommer.

Fra Østen drypper tusen øyner

Av glede og sorg

Over verdens forgjengelighet

Som ligger i dagen som en religion,

At vi alle skal dø,

Og trenger en sol mens vi lever,

Så vi kan bli et ansikt

For hverandre.

Østen har romaner og broer,

Lys og tårn som viser våre hender

Og vårt hjerte,

Som lengter etter en lysstråle

Fra et ukjent øye,

Som er en kilde og venn

Vi kan elske

Til døden skiller oss ad.

TAKKNEMMELIG

Jeg er takknemmelig for landskapet

Som fikk plass til meg,

Og åpnet veien til eplehagen

Og alle verdens lys

Som gir oss tusenårig glede på en dag

Som svetter og leser

Som gamle folk,

At tiden renner ut,

Og vi blir tilbake

Bak forhenget.

Jeg er takknemmelig og forundret

Over det mektige fjellet

Som forvandler seg som en palme

Fra morgen til kveld,

Og barna som kryper og går

Inn gjennom porten

Til supermarkedet, som har nok til alle.

HVETEN

Fra jord er du kommet,

Av jord vokser kronblad og hvete.

Og alle som tørster får vann

Fra himmelens stjerner.

Og barndommen jubler,

Og ungdommen vokster til modne aks

Som sår seg, og kysser jorden

Som føder, og føder millioner

Under samme teltduk

Med båter på havet,

Og en havn som er vakrere

Enn tusen byer.

Fra jorden er du kommet

Som et tall i tiden, et ord

For en ny vår

Med hilsen og lys

Som løper langs veiene

Og blinker i fabrikken

Som et tidsur til vannet er fordampet,

Og vi står igjen nakne

Som da vi kom.

SANG

Lyset blir til en sang

Vi synger i utmarken og på taket,

Overalt der våre hjerter bæres frem

Som et bilde på vårens spirer

Og høstens lauv.

Vi er farmere og oljefolk,

Dokter ditt og datt.

Og vi synger som bekken og fossen

Til orkanen herjer i skogen og på fjellet,

Og huset står tomt igjen.

Vi synger regnet som kommer

Og bærer vår smykker

Som energiske, fruktbare korn

Med varsomhet og møye,

Til alle kan se Gud.

Mine blogger

Blogger jeg følger

TIDEN KLIPPES av Sigve Lauvaas * Side 31-40 (Bok 3-2012)

500 år gammel bok

Side 31

ÅPNE KYSTER

Åpen favn, åpne kyster,

Et helt kontinent,

Amazon på amazon,

Kilder og bål,

Varme geysir,

En bredd med engler

I sollys

Med nakne føtter.

En velsignet vår.

La oss gå i land,

Befeste byen,

Kjenne varmen

Og smake deres lovord,

Gå med små skritt

Og slappe av.

De venter oss med gull og blomster.

Vi kommer med åpent bryst

Og forteller fra nord,

Med tårer og tomme hender.

Vi er et fattig folk

I paradis.

ÅND

La arbeideren få ånd,

Så lever den sterke

Av visdommens fat.

Og styrken i klokker

Fra kirketårnet

Veller over den svake,

Så ånden lyser,

Og rikdommen vokser i palasset,

Som soler seg i glansen

Av den ene stjerne.

Ord og ånd hører sammen

Som vann og brød.

La oss øse av kilden,

Og nekt ikke barna

Åndens frukt

I De levendes land.

Gjør språket til et redskap,

Så folket kan smykke seg av navnet.

ALENE

Ensomheten

Er som en bok uten leser,

Et speil uten ansikt,

En kam uten hår.

Å være alene

Er som en dyster sky,

En som forfører

Og gleder seg i marmor,

Høyt på strå.

Ensomheten skaper,

Spirer og gror

Som et usynlig kor

I havgapet.

Med veldig kraft

Åpnes galleriet for kunst

I den ensomme

Som elsker å skrive.

Med bilder formes verden

Og livet, i ærbødighet

For de etterlatte

Som skjønnheten lyser over.

HÅND

Ansikt er et vakkert ord

Som forteller om tiden og rommet

Med sol og regn.

Som hånden, er ansiktet med

I sangen om mølleren

Som gir alt for brødet

Som holder liv i byen.

Hånden fyller jorden

Med frukt og blomster

Til evig sommer.

Som ordet er hånden et redskap

Til fornying og vekst.

Med hånden kommer gull

Og velstand, ris og honning.

I gatene blåser vinden,

Og min elskede

Er ikke hjemme.

Alt er forbi.

De kjære stjernene er ikke,

Og månen er et ord

Uten mening.

Tusen år er gått,

Og byen er forvandlet

Til luftslott med høye spir.

Min elskede har kruset hår

Og øyner av diamant

Og kobber.

Løgnen blåser i byen,

Men det hjelper ingen.

Blinde og svaksynte ser av tro,

De har ingen styrke i vinden,

Men lyset skinner for alle.

KALD

Jeg er kald og naken.

Min eneste venn er gått bort.

Hendene dine duger ikke.

Trøsteren kan ikke trøste,

Kjærtegn er som vind.

Jeg fantaserer, og glemmer å be.

Knoppene er frosne kar.

Frøene er stive.

Mine bein er kalde

Som gjenglemte hesjestaur.

Men verden skal ikke gå under nå.

Tålmodig våkner jeg,

Og blodet staver seg frem i alfabetet,

Til solnedgang og fred,

Rosene blomstrer, lyngen jubler

Og timeglasset renner i havet.

Lyset forvandler livet til glede.

NORDLYS

Et sted er lyset

I fritt fall,

Eller virvelstorm

I tykke luftmasser.

Speil i speil av veldige lys

Skaper spenning i atmosfæren,

Og fargene deler seg

Som i vann.

Rundt og rundt sirkler lyset

I spiral og bølger

Til det opphører

Som vinden.

Ingen vet hvor nordlyset kom fra.

Som fargerike fugler

Ble det ett med luften,

Som det bandt seg til,

Som et foreldreløst barn.

Om nordlyset er varsel

Eller tegn på katastrofe, vet ingen.

Som musikk svever det

Og skaper mystikk og dans,

Og hele verden gråter

Og klapper i hendene.

SOL

Frem til solen

Går tiden på hjul.

Bakkene har ikke soltid

Før i april,

Og vinterfjellet er gammelt skjegg,

Med nedarvet styrke.

Men en dag våkner frøet,

Og jorden blir kledd

Med varme puter, blomster og lauv.

Graset hører sommeren til

Som styrelsen i naturen.

Og solfuglen synger:

Takk og pris.

TONENE

Ingen kan ta tonene mine

Uten vinger.

Tonene er åsrygger og fjell,

Farger i dalen,

Fuglesang.

Tonene holder liv i meg

Som et varmt plagg,

Smørbrød

Med leverpostei.

Toner kommer fra lyngbelte,

Inn døren,

Gjennom vindu og tak.

Tonene er som mandler

Og peanøtter.

Ingen kan ta styrken

Som ligger i tonene,

Som er i veven

Som roper liv i fjellene

I kjærlighet.

SKRIVE

Jeg kan ikke skrive alle ord

Som ligger over eller under skyene

Jeg skriver i lyset, eller i blinde.

Det danser ord i døren når jeg våkner,

Og jeg må skrive fort

Som fly eller motorvei, rullebane,

Karusell, skrive ensomhet, og mene sorg

Eller ingenting, bare et ord.

Bare Gud er i nærheten og styrer,

Så kan jeg gå herfra med fred,

Være et ord som speiler

Rikdommen i språket

Som ligger for mine øyner

Og lyser hele veien.

Jeg kan skrive herfra og ned,

Et sammentrengt vers om å elske

Det gåtefulle ordet.

HALVFULL

Begge mine glass er halvfulle,

Tiden er halvfull,

Og diktet er halvfullt

Med gåter.

Halve setninger og ord

Er som hakkede mandler

Jeg samler i en bolle

Til kagefyll eller deig.

Ordene kommer som små dikt

Som svulmer opp

Med rim i magen,

Nok til et helt brød.

Halve brødet legger jeg i fryseren,

Resten spiser jeg

Etter som tiden går

Og diktet får form.

RIK

Fremfor alt må de rike få nok,

Få så det svir,

For de fortjener å glane

I spiret med kikkert

Som forteller verden

Om stjerner,

Som er et spill

I galskapens hus.

De rike må få mer penger

Så de kan tjene egne lyster,

Og se de fattige

Som må krype rundt bordet,

Og hilse på gater og torg,

Etter lyden av klokker.

De rike støver gatene med fortrinn

Og får hjulene til å rulle

Som tusen år i livshjulet

Til fjord og fjell lyser

Over de etterlatte

Og forkomne.

ORD FOR ALT

Ordene kommer inn

Som en kilde i rommet,

Ferdig påkledd

Med mening og lys.

Bildet våkner i ordet

Som kommer til hjertet

Og blender oss

Til samtale og dikt.

På supermarkedet er ord for alt.

Vi kan fritt ta til oss

Av kornbrød og ost, fisk og vann,

Og alt som kan tenkes.

Så kan vi hoppe paradis

Som barn i hvite klær,

Og kjenne solvarmen

I ringer av gull.

STRØMMER AV ORD

En golfstrøm av ord

Holder oss i live,

Får oss til å se, kjenne, smake.

Det strømmer ord inn

Som bølger fra havet,

Og tar i oss som vind og vær,

Gjør oss oppmerksomme på livet

Som lyser på hvert hushjørne.

Ordene er etter oss,

Foran og bak,

Og tett ved siden

Som en god venn.

Det strømmer ord som regn,

Og favnen blir full,

Og det drypper ord fra kroppen

Over hele verden

I verdensveven

Som hele tiden holder seg oppe,

Som sol fra skyfri himmel

I min blomsterhage.

LYS

Ordene har lys,

Og stråler som steiner,

Og gir beskjed

Om dager og navn.

Det ringer i klokker

Når ordene får kontakt

Med mennesker

Som kan språket.

Ordene puster

Og lyser i bjeller

Fra jorden, og hjem

Til evig sommer.

HALTE OG SYKE

Dikt kan halte

Og sveve i sky,

Vandre i mørket

Og stige inn,

Være i rommet

Som øyner, som lys,

Kysse din panne

Og hviske ditt navn:

Du er min.

Halte og syke, uferdige dikt,

Ord som må renses,

Måles og veies,

Kommer imot meg

Som barnet og blomsten:
Gi meg litt vann,

Gi meg litt brød,

Så vil jeg være

Engelen din.

DIKT

Mørke dikt er som fjell om natten.

Ingen kan se uten stjerner i rommet.

Men diktet får liv i søvnen

Og roterer som et sollys i stillhetens hage

Til den elskede stiger inn, og våren kommer.

RIKE ORD

Ord er rike

Når de blir løftet frem

Og får mening i språket

Som forandrer verden.

Lydene kommer i bølger

Og danser på papirer

Og rundt i rommet

Som glade piker

Med gull i håret.

Og munnen går som en foss,

Som et kraftverk uten like,

Til verden skinner i ord

Med kvalitet, visdom og styrke,

Som bærer den svake

Og løfter den lamme

Til tårnet som lyser

I ord fra det høye.

Ordene skaper, og lyser

Tiden svinner.

De rike blir rikere

Av ord som kryper

Og logrer med halen, og flyr.

Ordene gir oss toner

Fra sitt hjerte,

Musikk fra en annen verden,

Der vi må vandre i søvn og tåke

Før dagen kommer.

SKRIVE

Det ble ingen dikt i dag heller,

Ingen blomst i vasen,

Ingen krans på graven.

Ordene ligger flate

Som vakre frø med vinger.

Kanskje kommer de igjen.

Jeg skriver om møteplasser,

Og setter ord til bildene som våkner

I et folkehav av levende dikt.

SPRÅK

Hvert ord i språket

Har både vind og segl.

Ordene flyter på vannet

Som liljer og frø.

Språket er en samling ord

Som er større enn alt,

Og rikere enn Salomo.

Hvert ord er en sjelden gave

Vi kan pakke ut,

Og leve av, og så som korn.

Ordene finnes i flere nyanser

Som farger i landskapet,

Som lyset, og menneskebarnet

Som elsker å snakke,

Og nevner ditt navn.

TOMME HENDER

Det er med tomme hender

En kan bli rik.

Jo mindre en har, dess mer kan en ta imot.

Tomme hender er et liv

Som er åpen for lys og kjærlighet.

Hvem gir dette livet så høy dimensjon?

Hvem fyller de tomme hender med glede?

Ditt hjerte er som et kar

Med tomme hender,

Som et hus med åpne dører.

Alle som tar imot, skal få brød i overflod,

Og ingen skal tørste.

Hver fugl skal få nok fra dag til dag,

Og ingen blomst skal visne

I eplehagen.

De tomme hender skal fødes på nytt

Til engler som gir en rikere skatt

Og åpner porten til vårt indre,

Som får se lyset.