K.Herredsvela-Ill-13
Døren
var låst.
Jeg
hadde blomstret,
Dagen
var snudd på hodet,
Og
søvnen var søt.
Jeg
er ingen gartner,
Men
kjenner vår.
En
vellyst strømmer inn,
Og
jeg tar etter vasen.
Nellik
fra Colombia,
Eller
Israel.
Mitt
hjerte banket som vanlig.
Små
knitrende lyser på taket.
Så
kommer en haglskur,
En
flatpakket haglskur i april.
Ingen
tid å sove.
Jeg
hører hammerslag fra båtene
I
barndommens rike.
De
tøffer til byen.
Tøff,
tøff, som pulsslag.
Og
jeg syns det er vakkert å se.
Tenk
båter på vei,
Som
en kvinne på åpent hav.
MORGEN
Hvordan
det gikk, eller ikke.
Jeg
er ingen hane,
Og
sover frempå.
Føttene
er trukket opp.
Jeg
bærer hele tyngden i morgen,
Og
opprettholder likevekten.
Jeg
går i støvler til knes,
Og
fanger fisk med garn.
Det
er mitt levebrød, det er mitt åk.
I
den lyse morgen vil jeg gratulere.
Noen
har dagen sin i dag,
Og
noen klipper neglene.
Side 3
FØLSOMHET
Om
presidenten har følsomhet,
Beror
på tiden.
Talemåten
kan være reinhugget og ekte.
Et
hjerte lyver ikke.
Følsom
for enhver smak.
Gå
til rike, eller fattige.
Kvinner
har mer følsomhet, sier de lærde.
Men
hvem ser sjelene til folk?
Hvem
dømmer det indre språket?
Når
øyner er som nebb,
Og
hender som tunge skyer,
Hvem
kan da se en juvel i sanden,
Et
barn uten grenser?
Følsomhet
er å være våken under huden,
Føle
nærhet og varme, kulde og ondskap.
Kjenne
om ordene er eleganse og tomhet,
Eller
gull fra dype mineganger.
Vi
må samle oss i kjærlighet
Under
skyskraperne,
Og
holde sammen om himmelstjernen,
Være
ekte som krystall.
Da
vil livet lyse.
HAV
Jeg
skal aldri seile noe skip, aldri friste bølgene.
Jeg
skal ankre på fjellet, finne en koie
Og
noen dikt av Eidslott eller Hauge.
Hva
har jeg gjort, at jeg skulle friste vinteren i Lopphavet,
Gå
i vinden på Skagerrak?
I
hagen min hviler en gammel seilbåt
Fra
en fjern fortid.
Mitt
hav er et kongerike av blomster og lyng.
Jeg
ror i drømmer og syner,
Og
har havn i sikte.
Jeg
skal besøke en venn, og kommer nattestid,
Som
en strøm av saltvann og havdyp.
Jeg
kommer for egen maskin, med flagget til topps.
Jeg
ville bare kysse min elskede før stormen.
Side 4
TIDEN
Som
vi tørster
Får
vi noe å drikke.
Og
sulten blir tatt bort
I
det daglig brød.
Vi
beveger oss i sollyset,
Og
tilbakelegger mil av livet
Hver
dag i nytt landskap.
Det
gamle klippes vekk.
Vi
tilbringer barndommen et sted,
Ungdom
og alderdom på veien videre.
Vi
former med hender og hode,
Og
legger oss ved en strand,
Helt
utmattet, og trenger trøst og hvile.
Vi
blir tidlig lært opp til noe,
Og
lever på signaler fra tv og radio,
Og
glemmer å leve fritt.
Vi
skysses fra sted til sted,
Og
lander på bølger og opprørt hav.
Vi
føder ingen vår,
Men
elsker å se frem til grønne trær
Og
blomster, frukt og bær.
Vi
eier ikke lenger tiden i går.
Tiden
klippes for å åpne en ny vei,
Og
for å stenge alt som ligger bak.
Tiden
er vårt vandringshjul,
Så
lenge vi har vann,
Så
lenge fuglene synger,
Og
vi kan våkne til en ny dag.
ORD
Som
vi tørster, skal vi få ord.
Og
livet blir fylt opp
Med
tall og bokstaver.
Ordene
er våre vinger.
Tallene
hjelper oss over fjorden.
Vi
beveger oss mot toppen av fjellet
Og
tørster etter nedarvet vin.
Vi
er ord på vandring.
Vi
har skreppen full hver dag.
Side 5
ROLIG
NÅ
Jeg
ønsker en rolig natt.
Jeg
vil gjenoppvekke mitt liv,
Høre
ungdommen plystre i gatene,
Og
se barn i trær og lyng
Flytte
grenser.
Jeg
har liggende et notat om en sang.
Med
lukkede øyner kan jeg oppleve
Stjerner
som danser,
Fisk
som koker i sjøen
Og
sigøynere.
Bak
alt ligger et hektisk liv.
Jeg
vil blomstre igjen,
Kjenne
varmen fra venner, og skrive.
Bak
alle hus venter en himmel,
Og
hager med blomster.
Røttene
strekker seg, løvverket fryder seg,
Og
øyner åpnes for våren
Som
smiler og ler.
Fritt
kan jeg vandre, og hvile i nakne kropper,
Kjenne
duften av honning,
Og
reise med tog til fremmede land.
Nattlig
kan jeg sverme i massen,
Som
et seil eller kirketårn
Og
hvile i parken, i mitt barndoms rike
Som
en rik baron.
Jeg
kan strekke mine nakne bein
Og
høre pusten i rommet,
Se
et vakkert bilde,
Og
være som et barn igjen.
I
natten vil jeg ligge med lukkede øyner
Og
samle nye krefter
Som
en gang skal springe ut i blomst.
Jeg
vil flyte på lette vinger
Og
gjenoppvekkes i solskinn
Til
brød og vann.
Side 6
TØRST
Som
du tørster, skal du få visdom.
Dine
år skal bli rom i en blomsterhage.
På
himmelen er stjerner
Som
dine beste venner kysser.
Ditt
nyutsprungne kronblad
Er
født i dag.
Mange
vil gå ut av teltet
Og
lete etter kilden, uten å finne den.
Mange
vil gråte over livet,
Og
søke fred i havet.
Men
du søker høyere opp.
Dine
tanker er brød og vin.
Inni
oss roper tusen,
Og
alle vil ha mer.
DU
MENNESKE
Kom
med din munn,
Så
vil jeg gi deg brød med honning.
Som
årene vandrer, går vi frem
Som
en karavane i Sahara.
Temperaturen
stiger
Og
tankene går mot en oase.
Hvert
uberørt øyeblikk blir vannkilder
Og
levende bekker.
Vi
søker hemningsløst,
Og
leter etter jordens brystmelk
Som
barn i havsnød.
Kom,
du menneske, så jeg kan gi deg
Ord
som ikke tørker inn,
Salve
som varer.
Smak
mitt brød, så du kan leve,
Kjenn
min pust,
Så
du kan fri deg fra snarer.
Dans
mitt barn,
Og
englene vil danse med deg.
Som
et gyllent slep farer du
Og
fyller mørket med lys.
Du
er et mirakel.
Velsignet
være du, mitt barn.
Livets
styrke skal følge deg til en åpen port.
Side 7
VELKOMMEN
Velkommen
menn og kvinner.
Hatten
er grønn
Og
jorden er rund,
Bygningen
svaier.
Jeg
bor i 13. etasje, rett opp,
Er
kjapp som lynet,
Og
klamrer meg til månen.
Jeg
ser etter noen fra tårnet,
Ser
etter den ene,
Og
serverer kaffe og vann.
Det
er travle tider.
Alt
skal i boks til jul.
Jeg
bygger i høyden,
Og
har mange under meg:
Leilighet
på leilighet.
Komplekset
er som en labyrint.
Jeg
soler meg i stasen
Med
boblebad og stearin.
Venner
tørker klær
Mens
jeg spiser middag
Og
stuper i solen
Med
tilbehør.
Ordene
skummer og danser.
Jeg
skriver svane
Og
kjenner at det lukter vann.
Det
er på høy tid å fly.
Gribbene
kommer snart,
Og
da er det for sent.
Påkledd
kaster jeg håndkleet
Og
tar heisen ned.
Skjegget
er glemt,
Og
lyset lyser for seg selv,
Mens
jeg plukker nelliker til den ene.
Jeg
elsker å betrakte rulletrapper,
Og
jager mot Kvadrat.
Enkle
folk rusler rundt,
Og
noen har ordbøker
Og
elsker mer enn gjennomsnittet.
Kanskje
de er sammen,
Og
skal snart dekke bordet?
Kongen
vet det, og kommer snart.
Side 8
BYGGE
HUS
Å
bygge hus er mer enn å skrive.
Jeg
skriver mer enn å bygge.
Enkle
vers er spiselige.
Min
poesi flyter på vannet.
De
som har øyner kan ta til seg.
Kongen
og hans folk har mer enn nok.
Men
noen der ute,
Som
kniver om makten,
Ser
på dikt som argument mot husbygging.
Fornying
skjer gradvis, sier de.
Over
natten kan verden stupe.
En
ny tid jager på motorveien,
Og
jeg må akte meg å elske
Det
som bryter sammen.
Gjennomboret
av ord klamrer jeg videre
Opp
fjellkammen.
DET
BEGYNTE
Det
begynte med en mann og en kvinne,
Så
ble det flere, og flere,
Til
legene sa vi må leve alene
Og
rørte i vannet.
Slagmarken
er grusom på klinikken,
Og
ingen forstår.
Jeg
lever i utkanten, og bygger hus
For
gamle og svaksynte.
Det
begynner som en luftboble,
Så
flyr millioner, og skygger for solen.
Og
vi blir alene igjen.
Snart
må vi sette ild på huset
For
å holde varmen.
Ordene
er ikke nok.
Poesien
er for smal, og vil ryke i vinden.
Menneskene
går til grunne,
Og
støvet flakker i luften
Som
skyer av ånd.
Hjelpeløse
lukter vi stearin på gamlehjemmet.
Vi
klamrer oss til traktater
Og
koker suppe til morgen og kveld,
For
vi har ikke tenner.
Munnen
er lukket med segl.
Side 9
STORM
Stormen
kom tilbake
Og
rispet i sjelen.
Bølgene
knurret i kast.
Havhesten
våknet
Og
skummet mot fjellet.
Kjølig
kom regnet
Og
blendet drømmen.
Jeg
skulle ro.
Regnet
fra havet stupte i pannen.
Alt
jeg ble minnet, kom som et lyn.
Stormen
økte, og stormfuglen svevde.
Ynkelig
krøp jeg mot stormtreets fot.
Her
var en vismann,
Som
bølgene formet.
Syng
meg en klippe, gi meg et navn.
Her
vil jeg leve, og skjelve og puste.
Her
vil jeg vandre fra himmelskyer,
Igjennom
stormen, til Israel.
REGN
Regnet
fosser.
Fra
trær og fjell fosser regnet.
Jeg
er en kvinne med langt hår.
Se
meg i speilet.
Jeg
er din engel.
Kom
til min kyst. Nå er det vår.
Regnet
skal danse
Med
gjennomsiktig bluse,
Klappe
din ømme hud.
Helt
skal vi åpne vår gamle sluse.
La
regnet komme. Hør Herrens bud.
Regnet
skal vaske og rense, og bære sorgen,
Føye
seg inn i et gråblått hav.
Si
at du elsker, så kommer fuglen.
Regnet
skal flomme fra himmelskyer,
Polere
ditt fjell, og åpne din munn,
Himmelen
gir oss et deilig bad.
Du
er min engel, og kilden til livet.
Alt
vil jeg gi deg, og alt vil du ha.
Side 10
KLODE
Du
er en klode,
Et
eget univers, en markedsplass på jorden.
Med
munnen din kan jeg synge,
Med
hendene dine kan jeg bygge.
Du
er min fot. Jeg er din stav.
Du
lukker meg med dine vinger
Og
leger mine sår.
Jeg
er naken, og du kler meg
Med
ungdom og vår,
Med
sommerens blomster.
Jeg
er et kronblad i vinden,
Slynget
ut av en engel.
Jeg
er en hånd i båten på urolig hav.
Og
du gir meg styrke.
Du
er en klode på reis gjennom tider
Som
klippes i rommet,
Der
øyner ser, og ingen faller.
Og
ingen er uekte
I
en verden av stjerner,
Der
lyset er drivkraft
Og
håpet er kjærlighet
I
løftenes skål.
STILLHET
Et
ord er stille.
Stille
er sjøen som blinker i sol.
Langt
fremme er jeg stille,
Uten
lepper.
Ordene
ligger igjen
Som
frø til en blomsterhage.
Stille
strekker ordene seg
Mot
lyset som blafrer.
Døren
spiser stearin
Og
jeg må ha luft.
Stillheten
er hemmelig,
Den
er et eget språk
Som
kommer over jorden
Som
mennesker,
Og
kysser og maler sitt eget bilde.
Side 11
TUNG
DAG
Aldri
vil jeg gi deg en tyngre dag enn denne.
Jeg
vil forsikre deg om mine drømmer.
Alt
som er mitt vil jeg gi deg,
Og
du skal få hvile ut i fred.
Ordene
skal komme til deg som frø.
Jeg
skal overrekke deg gull, sølv og diamanter.
Hva
ærer du mer enn ord?
Tiden
skal pløye jorden, og du skal så.
Blomster
skal vokse i dine fotspor.
Endelig
skal du se det spirer og gror i hagen.
Under
himmelen er du et teppe av lys.
Dine
hender er som blomsterløk.
STEMME
En
hemmelig stemme i min munn
Forteller
om et land langt borte,
Der
kornet alltid er modent,
Og
frukten på trærne stråler.
Hele
jorden er en stemme av fryd.
Jeg
bretter skjortearmen i tanker,
Og
tier om det hemmelige språket
Til
alderen fukter min panne, og jeg er syk.
Da
kommer for dagen en ny tone.
En
sang om brennende hender,
Om
folk i nød.
Det
du sår, skal du høste.
Jeg
kjenner fortellingen om brødet og fisken.
I
forbifarten må jeg nevne mølleren,
Og
konen som bakte brødet.
Det
er en fortielse å være bortreist
I
sin egen stue.
Alle
kan høre en stemme.
Det
er kjærlighetens blomst
I
våre hjerter.
Og
livet utgår fra det.
Side 12
MENNESKET
Hvor
de skal, hva de gjør,
Hvor
de kommer fra?
Alt
dette vet den vise.
Det
hender at livet løper av med oss,
At
vi bare er tilskuere
Uten
innflytelse og mål.
Men
selv må vi bære ryggsekken
Og
lytte i ensomhetens sirkus.
Vi
er en frukt av en kvinne,
Og
forelsker oss lett i hemmelighet.
Våre
øyner gleder seg i speilet,
Og
vi ser dråper av gull
Langs
hele veien.
Om
vi blir forvandlet,
Så
skjer det gradvis.
Om
bekken bytter løp,
Så
gjør vi det.
Vi
gleder oss over å kjenne, og bli kjent.
Vi
er både usynlige og synlige.
Men
alt skal komme for en dag,
Og
vi har litt tid igjen.
Side
ved side går vi i toget,
Og
hører hammerslag fra fabrikken.
Søyler
fra jorden ruver,
Og
de glade synger i skyene.
Luften
er varm.
Menneskene
omfavner hverandre,
For
morgendagen kjenner ingen.
Latteren
er søt,
Og
ærbødig kommer natten.
President
eller kamerat må våkne.
Vårt
øyeblikk på jorden gynger.
Riggen
blåser i sirene
Og
gatene fylles opp.
Hus
rister,
Og
kongen kommer i Cadillac.
Den
himmelske regnbuen er smeltet.
Det
usynlige menneske er i skyene.
Dagen
er kommet.
Teppet
faller til jorden,
Og
alt blir svart.
Sigve Lauvaas
